Borghild Rudjord Unneland

Alt venter

12. mai – 12. juni 2011

Norsk

SOFT galleri ønsker velkommen til åpning torsdag 12. mai kl. 19.00. Utstillingen åpnes av forfatter Pål Gitmark Eriksen.

SOFT galleri presenterer Borghild Rudjord Unnelands første separatutstilling i Oslo. Kunstneren inviterer publikum inn i et poetisk univers der gallerirommet er rammen rundt en helhetlig installasjon. Hovedelementene i installasjonen er en stor mengde kvister, greiner og stammer som er påført et tynt lag med rødt fløyelsstøv, nesten som et tynt lag med nysnø.

Borghild Rudjord Unneland er opptatt av det paradoksale i sine arbeider; ting som kan være kjent og fremmed på samme tid. Hun arbeider med undersøkelse av materialer, overflater, detaljer og de assosiasjonene disse kan skape. Ved å sette sammen uventede og ulogiske materialer, manipulere overflater og plassere uventede detaljer ønsker hun å skape nye tankerekker.

“Jeg tror det er grunnleggende menneskelig å forsøke å skape sammenhenger. At det er ved å skape sammenhenger vi ser oss selv, hverandre og verden.”

Utstillingen Alt venter er en hyllest til det underlige, det lekne, til naturen, til kroppen, og til minnene, men mest av alt til det paradoksale i livet; til det som ikke er enten eller, men som er begge deler.

Borghild Rudjord Unneland (født 1978 i Oslo) bor og arbeider i Bergen. Hun har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen og har etter endt hovedfag i 2003 vært en svært synlig og aktiv utstiller, bla. på en rekke norske kunstsentere og gallerier, senest på Akershus Kunstsenter i 2009, samt Vestlandsutstillingen, 100% Design i London, Norsk Textiltriennal i Gøteborg for å nevne noen. Unneland har også laget flere utsmykkinger, bla til Haraldsplass sykehus kapell og Kleppestø Helsetun.

Støttet av Norsk kulturråd.

English

Borghild Rudjord Unneland – Everything awaits

12 May – 12 June 2011

The power of paradox is a central starting point in Borghild Rudjord Unneland`s artistic production. With everyday objects as instruments she thematizes social connections and structural systems on both a micro and a macro level. Unneland has a vivid approach to fiberart in her works. Through the tactile and snug materials she reflects around recognition, sensibility and human existence. The language of the work points in direction of the absurd and nasty, but also the beautiful and vulnerable.

Borghild Rudjord Unneland (b. 1978) lives and works in Bergen. She is a graduate of the National Academy of Bergen (KHiB) and has exhibited at numerous institutions in Norway and abroad, including Akkershus Kunstsenter, Lillestrøm / Rogaland Kunstsenter, Stavanger/ Røhsska museet, Gøteborg / Oslo Kunstforening / Oslo, Bomuldsfabrikken, Arendal / Prøverommet, Bergen / Kaunas Biennial, Lithauen og Galleri By The Way, Bergen. She has also been responsible for a number of public art projects

Alt venter – Borghild R. Unneland

Borghild Rudjord Unnelands kunst er preget av en stille, men potent poesi. Arbeidene har den kvalitet at vi ved synet av noen få verk kan få følelsen av å ha kommet i berøring med et helt univers. Enten det er snakk om hårfletter voksende ut av trær og bøker eller små dyrefigurer plassert i sukkerskåler, på smørfat og lignende, så synes de hele tiden å lede videre mot et enda større verk. Det er noe gjennomgripende og dyptfølt ved de tilsynelatende enkle og kanskje til og med forsiktige arbeidene. Ofte kan de ta utgangspunkt i hverdagslige gjenstander: duker, klær, hårbørster, barneleker, men disse har gjerne gjennomgått en forskjønnelse og kanskje til og med en abstraksjon. Dette er en kunstner som kan påføre flodhestfigurer ballettskjørt eller dekke sauen med strikketøy av sin egen ull. Og selv om dette vitner om lekenhet og humor, forteller det kanskje enda mer om en kunstner som kjenner en spesiell kjærlighet for sine omgivelser. Uttrykk for empati, innlevelse og ikke minst omsorg, går som en rød tråd gjennom Borghild Rudjord Unnelands kunst (eller jeg burde kanskje si røde greiner). Og det er nettopp i denne dels forskjønnende, dels abstraherende omsorgen, at gjenstandene vokser ut av det hverdagslige og inn i noe som kan kjennes både eventyrlig og overskridende. Et eget univers. Et magisk rom. Ut av feiekosten vokser fyldig menneskehår der børsten skulle ha vært, ut av den veltede kaffekoppen størkner en flekk til en gressfull tekstil med et lite tre på, og statuene i parken som du passerer hver dag på vei til jobb har plutselig fått strikkelue og votter – Det er som om vi har snudd oss vekk et øyeblikk, og så har noen ved et trylleslag forvandlet verdenen vi lever i.

Mer sobert betraktet, kan vi se en metode som blant annet går ut på å føye sammen kontrastrike materialer, slik at det oppstår nye sammenhenger og betydninger. Verkene blir da en slags transportgjenstander, som åpner sansene og kobler oss på en mer følsom virkelighet. Så er tilfellet når greiner blir trukket i blodrød fløyel og lagt i stabler, som om de tilhører et demontert kjempehjerte. Det er som om gjenstandene hele tiden søker ut av den materielle grunntilstanden, for å nå en sammenheng som er større enn seg selv. Derfor er det ikke hva verkene representerer i sin materielle tilstand, hva vi faktisk ser, men like mye hva vi kan se og hva de kan representere. Jeg vil driste meg til å si at arbeidenes fulle potensiale ligger bortenfor det utstilte, altså ikke i hva de er, men i hva det hele tiden er i ferd med å bli. Og det er for så vidt en fristende tanke at når vi forlater dette rommet, når mørket faller på og byen tømmes for folk, så fortsetter greinene og håret å vokse…

Jeg må også legge til, rent subjektivt, at blant dagens mange bråironiske og ofte engelsktittulerte kunstverk, så fremstår Borghild Rudjord Unnelands følsomme arbeider som kledelig beskjedne. Men nettopp fordi de bærer en slags troskyldighet, er deres alvor ofte en overraskelse. Hår som vokser der det ikke skal er også ekkelt. Blodrød fløyel er også skremmende. For ikke å glemme de teppeintullede kroppene eller den stramme snoren som holder teppet til benken. Det er noe strengt og alvorlig ved dette. Det er som om det må beskyttes fra noe farlig. En kan derfor like mye spørre: hva har gjenstandene vært igjennom, hva har de opplevd før de søkte sin forvandling og abstraksjon? Slik får barneleker og hårrester en plutselig, mørk virkning. Rent estetisk kjennes dette nødvendig blant annet for å overstige det pene og pyntelige. Og innholdsmessig gir det verkene en ladet spenning. Og dette får bli min siste påstand: at møtet med Borghild Rudjord Unnelands kunst for meg ikke bare er en behagelig opplevelse, men noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, som å møte noen som bærer en hemmelighet på tunga.

Pål Gitmark Eriksen (forfatter)

Dette nettstedet bruker cookies for å samle statistikk og gi en forbedret brukeropplevelse.