Siren Elise Dversnes Dahle

Norsk

Velkommen til åpning av Silent Drift av Siren Elise Dversnes Dahle, torsdag 27. februar kl.18-20. Åpningstalen er ved Monica Holmen, kurator ved Akershus Kunstsenter, frilansredaktør og kurator.

I Silent Drift møtes vi av digitalvevde tekstiler som er støpt inn i farget betong, og satt sammen med lecablokker og armeringsjern. De digitalvevde tekstilene er behandlede foto fra ulike ødelagte bygningsmasser. Gjennom å konstruere feilbindinger og å utnytte renningseffekten i veven, bryter Dversnes Dahle todimensjonaliteten i vevflaten og lar slik fotoene leve videre i nye former.

I forkant av utstillingen har Dversnes Dahle gått «kvadraturvandringer» som en mental igangsetter. Her har hun latt intuisjonen styre letingen etter materialer, og sanket visuelt materiale med mobilkameraet. Menneskelig aktivitet og forbruk interesserer Dversnes Dahle, spesielt i et så kontrastfylt område som nettopp Kvadraturen, hvor det stadig blir ryddet og fasadene strigles.

Dversnes Dahle jobber med vev, skulptur og installasjon. Sentralt i arbeidene står begreper som forfall og ruin, både som idé og konkret form. Forholdet mellom arbeid, kropp og rom er en viktig del av den kunstneriske praksisen, og verkene ferdigstilles direkte i visningsrommet. På denne måten tilfører hun utstillingen et viktig stedsspesifikt element.

Som en del av utstillingen vil det bli laget en publikasjon med dokumentasjon av forarbeid og bilder fra Kvadraturvandringene. Publikasjonen inneholder også en korrenspondanse mellom forfatterne Hans Petter Blad og Victor Chakravarty, samt en innledende tekst av Line Ulekleiv.

Vi ønsker velkommen til lansering og kunstnersamtale mellom Siren Elise Dversnes Dahle, Hans Petter Blad og Victor Chakravarty , søndag 22. mars kl 14:00. (Avlyst på grunn av koronakrisen).

Siren Elise Dversnes Dahle (f. 1986, Stavanger) er en Oslo-basert kunstner. Dversnes Dahle ble uteksaminert med mastergrad ved Kunsthøgskolen i Oslo, våren 2014, der hun også tok sin bachelorgrad ved avdeling for tekstilkunst. De seneste år har hun blant annet stilt ut ved CHART Art Fair i København, BOA i Oslo, Bærum Kunsthall, Høstutstillingen og Østlandsutstillingen. Dversnes Dahle tok sin mastergrad med kunstnergruppa Svartjord. Sammen med kunstnergruppen har hun de seneste år produsert soloutstillinger ved KRAFT Bergen, Klubovna Gallery, Brno, Tsjekkia, RAM galleri, Spriten Kunsthall, Billedhuggerforeningen, Akershus Kunstsenter, samt deltatt på flere gruppeutstillinger i inn og utland.
www.sirendahle.com

Alle verkene i utstillingen er til salgs. Kontakt oss her.

Offentlig innkjøp: Verket Drifter II (2020) er solgt til Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk den 29. april 2020 og skal inngå i samlingen til Nasjonalmuseet.

Anmeldelse av Lars Elton i Kunstavisen.

Anmeldelse av Erika Reed i Subjekt.

Siren Elise Dversnes Dahle: Konstruksjoner og sidedrift

-Tekst av Line Ulekleiv

Flyten er overordnet, resultatet er midlertidig. Siren Elise Dversnes Dahle nøyer seg ikke med å finslig glatte på overflater, men får elementer og materialer til å krølle seg, tiltet og fortettet. Hun bygger utstillinger som på en byggeplass, hvor hver del inngår som punkter betrakteren orienterer seg rundt, både fysisk og metaforisk. Hennes arbeider blir bilder på stadig pågående prosesser.

Dahle graver rundt utstillingen som format. I forkant av den vandrer og observerer hun, i åpen kontakt med det konkrete rammeverket. Hvordan denne flytsonen vil materialisere seg blir ikke klart før utstillingen monteres – og dermed innfører hun en sårbar risiko, en fare for sammenbrudd og utilstrekkelighet. Utstillingsrommets arkitektur og det omgivende byrommet som et gitt geografisk område, blir viktige premisser for utstillingen. Dahle spiller inn tilfeldige funn, materialer og kunnskap som vever stedet inn i hennes eget henslengte flettverk. Hun samler og sanker, og drifter av sted mot undersøkelser av fysisk beskaffenhet.

Forberedelsene til Silent Drift på SOFT galleri involverte eksempelvis en impresjonistisk innstilt kartlegging av Kvadraturens rutenett av gater, hvor galleriet er plassert. Det stramt definerte strøket, grunnlagt etter bybrannen i 1624, står med sin patina etter hvert i sterk kontrast til Oslos nye omriss – hardt polert og generisk kantete. Det forsofne og lugubre tilsnittet er fortsatt til stede, om enn nedtonet og oppgradert. Her har Dahle romstert rundt til ulike tider på døgnet, i sludd og sol, og registrert detaljer, avfall, slitte ubetydeligheter og små absurditeter. Det som fanget hennes oppmerksomhet opptrer som streif i utstillingen – her har blant annet den rustrøde fasaden på byens andre rådhus farget av, som et minne om noe gammelt og brent. Byens historie og visuelle karakter setter avtrykk i gallerirommet, som på SOFT kan fanges gjennom vinduet, med et sveipende blikk fra fortauet.

Å lete i et lavtliggende materiale avstedkommer hos Dahle flere uttrykk, ofte samlet i installasjoner og abstrakte formale sammenstillinger. Hun benytter seg av moduler som stables og bygges ut, ofte slik at de møter deg i øyehøyde. Betrakterens fornemmelse av fysisk nærvær og materialets tøyelige kraft, står sentralt. Det tekstile er en gjennomgangsfigur, og de skjøre tekstile flatene utsettes for et vedvarende press. De stresses av de andre materialenes trusler om rakning – blant annet støpt inn i tung og røff betong, omgitt av lecablokker og armeringsjern. Disse harde materialene signaliserer alle en byggeaktivitet, hvor nybyggingen like gjerne kan være manisk monumental som forfeilet. Tekstilene ser ut til å ville sprenge seg ut av det tunge rammeverket, til en friere tilstand.

De vevde arbeidene speiler et langsomt og konsentrert arbeid som kontrasteres i utstillingens egen spontane scenografi. Dahles omgang med digitalveven involverer rytmiske innslag og tramping på pedal, men også en presisjon. Veven samler ulike kilder og bilder, og sidestiller fram- og bakside. Det ikke-hierarkiske potensialet veven har, skaper en jevn vevflate som Dahle kompliserer ved å bevisst legge inn feil i trådbindingene. Trådene krysser ikke hverandre, men avviker fra en samlet form. De henger i klaser, og motarbeider sin antatte føyelighet innen en større struktur.

Veven som grunnleggende konstruksjon, et finstemt byggverk av horisontale og vertikale tråder, finner sin parallell i motivene Dahle bruker som fotografiske forelegg – ofte sammenraste eller bombede bygg. Disse ruinene av byggverk veves, og det oppstår et finmasket spill mellom konstruksjon og destruktiv kollaps assosiert med krigføring og krise. Arkitekturen er vemodig, tilsynelatende fortapt. Samtidig tegner Dahles arbeider et bilde av et mer eksistensielt forfall – forvridde tanker og følelser av mismot. Hun plasserer seg i et kontrastfylt skjæringspunkt mellom imperfekt skjønnhet, en forfallsestetikk, og muligheten for å bygge noe opp. Vi er alle en del av materialet og dets sykliske endringer, men sidedriften mot tilfeldighetene er håpefull.

Utstillingen er støttet av Kulturrådet.

English

Welcome to the opening of Silent Drift, an exhibition featuring works by Siren Elise Dversnes Dahle, on Thursday, 27 February, from 6 to 8 pm. The exhibition will be officially opened by Monica Holmen, a freelance editor and a curator for the art centre Akershus Kunstsenter.

In Silent Drift, we encounter digitally woven textiles that are combined with cast coloured concrete, cement blocks and reinforcing metal bars (rebar). The starting points for weavings are digitally manipulated photos of ruined building complexes. Through ‘incorrect’ weaving methods, open passages of warp, etc., Dversnes Dahle disrupts the two-dimensional woven surface and lets the photos live on in new forms.

As a mental springboard for preparing the exhibition, Dversnes Dahle wandered through the area of downtown Oslo called Kvadraturen. Intuition steered her search for materials, and she used her phone camera to record what she found. She is interested in the human activity and economic consumption in such areas: there are so many contrasts, with streets and building facades constantly being rejuvenated.

Dversnes Dahle works with weaving, sculpture and installation. In her art, decay and ruin are central, both as concepts and as physical forms. The relation between the human body, the work of art and the space they share is important. She therefore completes the works in the exhibition room itself, thus adding a site-specific aspect to the exhibition.

In conjunction with the exhibition, we will launch a special publication that includes documentation of the artist’s preliminary works, pictures from her walks through Kvadraturen, correspondence between the authors Hans Petter Blad and Victor Chakravarty, and an introductory text by Line Ulekleiv.

On Sunday, 22 March, at 2 pm, we welcome you to the publication’s launch and a conversation with the artist, Hans Petter Blad and Victor Chakravarty. (Cancelled due to the corona crisis).

Siren Elise Dversnes Dahle (b. 1986, Stavanger) is an Oslo-based artist. She holds an MFA from Oslo National Academy of the Arts (spring 2014). Her BA in textile art is from the Textile Department at the same institution. In recent years she has exhibited at CHART Art Fair (Copenhagen), BOA (Oslo), Bærum Kunsthall, and the juried exhibitions Høstutstillingen and Østlandsutstillingen. Dversnes Dahle completed her MFA as part of the artist group Svartjord. As a member of Svartjord, she has held solo exhibitions at KRAFT (Bergen), Klubovna Gallery, Brno (Czech Republic), RAM galleri (Oslo), Spriten Kunsthall (Skien), Billedhuggerforeningen (Oslo), Akershus Kunstsenter (Lillestrøm), and participated in numerous group exhibitions in Norway and abroad.
www.sirendahle.com

All the artworks are for sale. Contact us here.

Public procurement: Siren Elise Dversnes Dahle’s work Drifter II (2020) has been purchased by Innkjøpsfondet for norsk kunsthåndverk (The Fund for Crafts) on April 29th 2020.

Siren Elise Dversnes Dahle: Constructions and Sideways Drift – Text by Line Ulekleiv

The flow is primary, the result is temporary. Siren Elise Dversnes Dahle does not content herself with smooth surfaces, but causes elements and materials to become curled up, tilted and densified. She builds exhibitions as if on a construction site where all the parts act as points around which viewers orient themselves, both physically and metaphorically. Her works become images of constantly ongoing processes.

Dahle digs around the exhibition as a given format. In advance of it, she takes walks and observes, in open contact with the physical framework for the exhibition. How this flow-zone will materialise is unclear until the exhibition is mounted – and in this way she introduces vulnerability, a risk of breakdown and inadequacy. The exhibition room’s architecture and the surrounding city space as a given geographical area become important premises for the exhibition. Dahle incorporates random finds, materials and knowledge from the gallery and the city space into her own unkempt and dishevelled weaving. She gleans and gathers and drifts towards explorations of a physical nature.

The preparations for Silent Drift at SOFT galleri involve, for example, an impressionistic mapping of the street grid of Kvadraturen, the part of downtown Oslo where the gallery is located. The patina of this strictly defined area, built after a city fire in 1624, has eventually come to stand in stark contrast to Oslo’s new contours – heavily polished and generically angular. The dilapidated and lugubrious qualities still exist, even if less obvious and upgraded. Dahle has roamed through Kvadraturen at different times of the day, in sleet and sun, and registered details, garbage, worn-down insignificancies and small absurdities. What captured her attention on her walks appears in the exhibition as something glimpsed – here, among other things, the rust-red façade of Oslo’s second city hall has rubbed off, as a memory of something old and burned. The city’s history and visual character leave their imprint in the gallery room, which at SOFT can be captured through the window, with a sweeping glance from the sidewalk.

To search through low-lying materials leads to several expressions that Dahle often combines in installations and abstract formal compositions. She uses modules that are stacked and built out, oftentimes meeting us at eye-level. Our sense of physical presence and the material’s flexible force are central. Textiles are recurring elements, and their fragile surfaces are subjected to constant pressure. They are stressed by the threat of being unravelled by the other materials they may be cast in or surrounded by – among other things, heavy and rough concrete, cement blocks and rebar. These hard materials signal building activity, and the new construction can be manically monumental just as easily as it can be a failure. The textiles look as though they want to break out from the heavy framework, into a freer state of being.

The woven works reflect a slow and concentrated process in contrast to the exhibition’s own spontaneous scenography. Dahle’s work with a digital loom involves rhythmic elements and tramping on pedals, but also precision. The weaving combines diverse source materials and images and treats the front and the back as equal. The loom’s non-hierarchical potential would normally result in a smooth woven surface, but Dahle complicates this by deliberately including ‘mistakes’ in the weft. The threads do not cross each other but avoid creating unified form. The ends of weft threads hang down the front in clusters and counteract any conventional subordination to a larger structure.

The weaving as a basic construction, a finely-tuned structure of horizontal and vertical threads, finds its parallel in the imagery Dahle uses as her photographic starting points – often collapsed or bombed buildings. These images of ruins are woven, and a fine-meshed interaction emerges between construction and the destructive collapse associated with warfare and crisis. The architecture is grim, apparently destroyed. At the same time, Dahle’s work draws a picture of a more existential decay – distorted thoughts and feelings of discouragement. She places herself at an intersection of contrasts: between imperfect beauty, an aesthetics of decay, and the possibility of building something up. We are all part of the material and its cyclical changes, but the sideways drift towards chance occurrences is hopeful.

The exhibition has received financial support from Arts Council Norway.